Hoppa yfir valmynd

Ræða eða grein fyrrum ráðherra

Halldór Ásgrímsson, utanríkisráðherra 1995–2004

Europeisk sikkerhet og Islands sikkerhetspolitikk - Ræða ráðherra um öryggismál (á norsku)

15. nóvember 1996

Ræða utanríkisráðherra, Halldórs Ásgrímssonar
Europeisk sikkerhet og Islands sikkerhetspolitikk

Mine damer og herrer.
Det er en ære for meg å ha blitt invitert av Oslo Militære Samfund, for å dröfte europeisk sikkerhet og Islands sikkerhetspolitikk.

For en islending er det å reise til Norge ikke som å reise til utlandet. Våre to nasjoner står så nært hverandre historisk, kulturelt, politisk og geografisk at vi islendinger faktisk ikke föler at Norge er "utlandet." Vi er brödrefolk i de nordiske landenes alltid så sammensveisede familie.

Men selv "i de beste familier" kan det oppstå uenighet og opprivende diskusjoner. Det er naturlig i nære forhold, men det behöver ikke å före til langvarige konflikter. Hvis alle parter viser gjensidig respekt og forståelse for hverandre og klarer med det å komme frem til akseptable lösninger på det de strider om, vil det kunne före til enda sterkere familiebånd enn för.

Island og Norges historie har i århundrenes löp vært nært sammenknyttet og de to landenes historie kan i perioder nærmest betraktes som to sider av samme mynt. Dette vet vi fordi vår felles kulturarv og historie er grundig dokumentert i gamle islandske böker og skrifter. Det nordiske fellesskapet hadde nok vært annerledes i dag hvis vår eldre historie ikke hadde vært skrevet av menn som Ari den Frode, Snorri Sturluson, og Sturla Þordarson. Da hadde vi lite visst om vikingenes erobringer, befolkingen av Island og oppbyggingen av Norgesveldet.

Selv om de förste mennesker som kom til Island antagelig var irske munker som sökte ensomhet av religiöse grunner, var det först og fremst utvandrere fra Norges vestkyst og også folk fra de britiske öyer som flyttet til Island og tok opp fast bosetting der mot slutten av vikingetiden og opprettet en selvstendig stat i 930.

Islands förste store sikkerhetspolitiske utfordring var nok den gangen da Olav den hellige Haralsson anmodet islendingene sterkt om å få bruke öya Grímsey utenfor Islands nordkyst som base for sine skip og soldater, men ble avvist av Altinget. Ca. i år 1022 inngikk Island sin förste internasjonale avtale, med samme konge. Denne avtale handlet om islendingers rettigheter i Norge og den norske kongens rettigheter i Island. Avtalen innebar blandt annet at islendinger skulle ha rett til vann og skog i Norge mens den norske kongen skulle kunne innkalle islendinger som befandt seg i Norge til "militærtjeneste." Som vi ser av dette er retten til ressurser utenfor islandske områder ikke noe nytt for islendinger og heller ikke å tjenestegjöre i norske styrker slik som i IFOR i dag!

I år 1262, etter langvarig intern strid og blodutgytelser, inngikk Island en traktat med Håkon den gamle hvor islendingene anerkjente den norske kongens overhöyhet og gikk med på å betale skatt mot at kongen skulle trygge freden i Island og påse at et minimum antall handelsskip seilet til Island hvert år. Denne avtalen, "Den Gamle Pakten," var også av sikkerhetspolitisk karakter. Man byttet selvstendighet for fred og forsyninger og ble en del av Noregsriket - datidens dominerende sjömakt i Nord Atlantehavet. For ordens skyld vil jeg dog nevne at den delen av Island hvor jeg henter mitt Altingsmandat fra, "Austlandet," samtykket ikke avtalen av 1262 för to år senere!

Sikkerhetspolitiske bekymringer er med andre ord ikke noe nytt fenomen for islendinger og nordmenn, selv om dagens verden nok er en smule anderledes og mer innviklet enn för. Disse eksemplene fra vår felles historie viser at Norge og Island fra gammelt av har hatt både nært samarbeid og konflikter.
---
Det er ikke meningen å kjede dere med en omfattende forelesning om Islands historie. Jeg vil derfor hoppe over fra forgangen tid til dette århundre og begynne med en meget kort historikk om bakgrunnen for det moderne Islands utenriks- og sikkerhetspolitikk.

For bare to år siden feiret vi den islandske republikkens 50-årsdag. Men det var allerede i 1918 som Island oppnådde status som selvstendig og suveren nasjonalstat med same konge som felles statsoverhode for både Island og Danmark. Islands selvstendighet fikk liten oppmerksomhet den gangen, da Island gjorde lite for å utnytte sin nye stilling internasjonalt. Vi sluttet oss for eksempel ikke til Folkeforbundet og vår eneste representasjon i utlandet var den islandske ambassaden i Köbenhavn.

Selv om Island med dette fikk full kontoll over utenrikspolitikken, ble vår utenrikspolitikk, etter avtale, gjennomfört av den danske utenrikstjenesten. Hva sikkerhetspolitkk angår erklærte Island straks at landet for evig og alltid skulle være neutralt, på tilsvarende måte som Norge hadde gjort da det ble selvstendig. Historien skulle dog vise at denne politikken var av begrenset verdi.

Den andre verdenskrigs omveltninger förte til at denne passive, isolasjonistiske kursen brått ble omlagt.

I mai 1940, like etter at Danmark ble okkupert og mens den tyske flåten fremdeles bombarderte de norske fjordene, ble Island okkupert av britiske styrker. Det trenger vel ikke å sies her at den britiske okkupasjon av Island var adskillig mindre dramatisk enn tyskernes okkupasjon av Norge.

Etterhvert som krigen trakk ut fikk britene behov for å bruke sine ressurser andre steder enn i Island. Styrkene ble erstattet av amerikanske tropper i samsvar med en forsvarsavtale mellom Island og USA. Amerikanske styrker kom til Island 7. juli 1941, seks måneder för Pearl Harbour og amerikanenes direkte deltakelse i krigen. Disse styrkene forble i Island frem til krigens slutt. Krigen förte også til at alle bånd med Danmark ble brutt. Island måtte ta utenrikspolitikken i egne hender og Islands utenrikstjeneste ble opprettet i 1941.

Island ble erklært republikk i 1944 slik som forutsett etter uninonsloven av 1918. Denne handlingen symboliserer et vendepunkt for Island fra å före en isolasjonistisk neutralitetspolitikk til å begynne aktiv deltakelse i verdenspolitikken. Det man hadde oppnådd på legalt vis i 1918 ble dermed fullfört med handling i 1944.

I 1946 ble Island medlem av De Forente Nasjoner, og ingikk samme år en avtale med USA om fortsatt bruk av basen i Keflavik slik at USA kunne fölge opp sine forpliktelser i Tyskland etter krigen. Keflavik-basens betydning for de alliertes operasjoner etter krigen var meget stor, ikke minst under Berlin-blokkaden da forsyningsflyene fra USA måtte mellomlande i Keflavik på vei fra USA.

Som kjent ble det nordiske forsöket på å danne en nordisk forsvarsallianse etter krigen ingen suksess. Når dette ble klart var det rimelig enkelt for Island - og Norge - å velge veien inn i NATO-samarbeidet. I Islands tilfelle ville det ha vært særdeles vanskelig rent politisk å bli medlem av NATO dersom Norge, Danmark og Sverige hadde lykktes med å danne en nordisk forsvarsallianse.

I 1949 ble Island, sammen med Norge og Danmark, blandt de land som opprettet NATO. I 1951 inngikk Island så en bilateral forsvarsavtale med USA.

Medlemskapet i NATO og forsvarsavtalen med USA har hele tiden siden vært grunnvollene i Islands sikkerhetspolitikk. Förti-fem år har nå passert fra vi inngikk forsvarsavtalen og vi har solid erfaring med dens verdi for begge parter. Gjennom vårt NATO-medlemskap, supplert med forsvarsavtalen med USA, har vi lykktes med å sikre våre interesser og samtidig bidratt til å trygge sikkerheten i det Nord-Atlantiske område til gagn for oss selv, våre nærmeste naboer og allierte.

Men det har ikke alltid vært like lett å fölge denne sikkerhetspolitiske kursen i Island. Under den kalde krigen forårsaket NATO-medlemskapet og spesielt det amerikanske militære nærvær i Keflavik dyp politisk splittelse i Island. Denne splittelsen var i perioder så dyp at den förte til og med til at islandske regjeringer to ganger gjorde gjeldende forsvarsavtalens paragraf om konsultasjoner med henblikk på revisjon eller oppsigelse av avtalen.

Selv om motstanderne av NATO-medlemskapet alltid var i mindretall var dette mindretallet meget höyröstet helt til det kommunistiske system i Öst-Europa begynnte å gå i total opplösning. I dag kan vi konstatere at ikke bare er mestparten av det islandske folk tro tilhengere av NATO-medlemskap og fortsatt forsvarssamarbeid med USA, men at de kritiske stemmer nesten er tystnet.
---
Selvfölgelig har de siste års forandringer i det europeiske sikkerhetspoltiske landskapet påvirket den sikkerhetspolitiske debatten i Island. Russland blir ikke lenger sett på som at det representerer noen umiddelbar trussel, men jeg vil komme nærmere inn på det senere. Det som bekymrer mer er andre typer trusler, for eksempel forskjelige miljötrusler, spredning av masseödeleggelsesvåpen, konflikter av etnisk og religös karakter og internasjonaliseringen av organisert kriminalitet og narkotikahandel. Denne form for trusler påvirker Islands sikkerhet i samme grad som andre europeiske land.

Som dere her i Norge nok sikkert har lagt merke til har det vært "opplest og vedtatt" politikk i USA de siste årene å redusere forsvarsutgiftene med derav fölgende reduksjoner i amerikanske styrker i Europa. Reduksjonen i de amerikanske forsvarsstyrkene i Island må selvsagt ses i lys av denne politikken. Forsvarssamarbeidet mellom Island og USA er likevel basert på det grunnleggende prinsipp at USA ikke ensidig skal avgjöre hva "tilstrekkelig" forsvarsberedskap for Island innebærer. Beslutninger om dette skal etter Forsvarsavtalen treffes på grunnlag av konsultasjoner mellom landene.

Vårt forsvarssamarbeid med USA har på dette grunnlag kontinuerlig vært og er gjenstand for konsultasjoner og samråd for å fölge opp og tilpasse dette samarbeidet til nye utfordringer i en verden i stadig forandring. I 1994 kom islandske og amerikanske myndigheter frem til en felles forståelse om nödvendig forsvarsberedskap. Avtalen var i form av en Agreed Minute med to års gyldighet og tilsa hvordan forsvarsberedskapen på et lavere styrkenivå skulle tilpasses til den nye situasjonen. Samtidig ble det slått fast at man fortsatt skulle opprettholde aktiv luftforsvarsberedskap på Island.

Siste vår ble det så underskrevet en ny protokoll med amerikanerne som skal gjelde i fem år. I denne protokollen bekreftes i hovedsak enigheten fra 1994 om styrke- og beredskapsnivå. Protokollen reflekterer også begge landenes realistiske vurdering av den nåværende situasjonen og garanterer at det vil bli opprettholdt et troverdig luftforsvar i Island. Samtidig omhandler protokollen tilpassning av prosedyrer for anbud på infrastrukturprosjekter i Island i samsvar med gjeldende NATO-prosedyrer noe som vil resultere i större kostnadseffektivitet. I tillegg har Island og USA etablert en ordning for å gå i gjennom og rasjonalisere driften av Keflavik-basen. Jeg finner det riktig å uttrykke særlig tilfredshet med denne avtalen da den trygger vår sikkerhet og et stabilt og lovende forsvarssamarbeid mellom Island og USA vel inn i et nytt årtusen. Dette er viktig nå i en tid da den sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjonen i Europa er i rivende utvikling.

Selv om svært mye er forandret den siste tiden bör vi huske på at ikke alt er forandret. I den sammenheng vil jeg legge vekt på to ting.

For det förste - og först og fremst dette: Den transatlantiske forbindelse er fremdeles ene og alene en grunnleggende forutsetning for å sikre den stabilitet og sikkerhet vi tross alt har i Europa i dag. Islands medlemskap av alliansen og den bilaterale forsvarsavtalen vi har med USA er konkrete eksempel på denne forbindelsen. Jeg nöler ikke med å si at få land innen NATO har lagt större vekt på den transatlantiske forbindelsen enn netopp Island og Norge.

For det andre: Russland er fremdeles og vil antagelig forbli den overlegent stærkeste militærmakten på det europeiske kontinentet. Og en stor del at denne militærmakt er konsentrert i vår region. Selv om den russiske flåten i dag ikke representerer noen umiddelbar trussel, så er den likevel fremdeles formidabel og sett i forhold til den spede utvikling av et demokratisk Russland er det i en tid fremover nödvendig med en viss årvåkenhet med hensyn til forsvarsberedskap i det nord-atlantiske området. Til tross for at jeg har full forståelse for at alliansens sörflanke er mer utsatt for tiden enn nordflanken, på grunn av nye typer trusler, kan vi på nordflanken ikke godta at NATO}s grunnprinsipper om udelelig sikkerhet blir uthulet. Medlemslandenes sikkerhet er og skal fortsatt være udelelig.

Det er på denne bakgrunn at vi må se frem mot alliansens utvidelse mot öst. Islands og Norges sikkerhetsinteresser vil fortsatt bli sterkt forbundet med hverandre slik de lenge har vært.
---
Mine damer og herrer.
For femti år siden ble Marshall-planen lansert for gjenoppbyggingen av Europa etter krigen. Det var en skarpsindig plan som tjente både oss européere og amerikanerne. For å minnes og ære den frie verdens ledere i de förste etterkrigsår, bör vi reflektere over og dra lærdom av deres politiske visdom og visjoner når vi nå skal bygge en ny sikkerhetspolitisk fremtid for Europa.

De omveltninger som startet for alvor i 1989 satte i gang en dyptgående transformasjonsprosess av den politiske, ökonomiske og, fremfor alt, den sikkerhetspolitiske situasjon i Europa. For å möte disse utfordringene trenges ikke mindre politisk visdom og visjon enn for femti år siden. Disse utfordringene må vi möte i NATO, i OSSE og også innen hele spektret av europeiske samarbeidsordninger og gjensidig forsterkende institusjoner. Og ikke mindre viktig: Vi må se å komme overens med vår mektige nabo i öst, Russland.

Den nåværende sikkerhetsstrukturen i Europa er nå gjenstand for store forandringer. De forskjellige organisasjoner og institusjoner er i ferd med å definere sin rolle i oppbyggingen av et nytt sikkerhetspolitisk arrangement som er under oppbygging for kontinentet. Denne prosessen foregår i et stadig större tempo, slik NATO}s utvidelse og tilpassing, EU}s regjeringskonferanse og OSSE}s arbeid med å utforme en ny sikkerhetsmodell for det neste århundrede vitner om. Mindre land har all grunn til årvåkenhet overfor mulige beslutninger som kan bli tatt og avtaler som kan bli inngått uten deres viten, beslutninger og avtaler som innvirker på den sikkerhetspolitiske utviklingen.

Islendinger er, som så mange öy-nasjoner, heller konservative. Vi liker å beholde det som har tjent oss gott. NATO vil derfor fortsatt være den grunnpilar vi bygger på for å bevare Islands sikkerhet. Vi har måttet venne oss til tanken om et nytt NATO. Alliansens oppgaver er blitt radikalt forandret i de siste årene og vil fortsette å forandres i årene fremover.

Alliansen arbeider nå på det vi kan kalssifisere som fire fronter, som fundamentalt vil påvirke dens fremtidige funksjon og virke. Disse frontene er intern tilpassing, utvidelse av alliansen, samarbeid med land som ikke i förste omgang, eller aldri, vil bli medlemmer og alliansens forhold til Russland.

Alliansens interne tillpassing er særlig viktig. Våre gott utprövde strukturer bör modifiseres på en slik måte at de fortsatt tjener NATO}s tradisjonelle forsvarsrolle samtidig med at alliansen tar opp nye medlemmer og tilpasser seg nye oppgaver og samarbeid med andre organisasjoner. Enigheten om "Combined Joint Task Force", CJTF, var et avgjörende skritt i den retning og vi må bygge på de uhyre viktige og positive erfaringer vi har höstet gjennom IFOR innsatsen i Bosnia. NATO}s rolle var og er avgjörende for å få til fred i det tidligere Jugoslavia og alliansen har vist at den fungerer like effektivt når den löser nye oppgaver, som når den ivaretar sin tradisjonelle forsvarsrolle.

Når IFOR modellen blir knyttet til den praktiske utformingen av CJTF og Partnerskap for Fred programmet vil Europa ha et effektivt instrument til å takle situasjoner som faller utenfor artikkel 5 i Washingtontraktaten.

Planleggingen av alternativer for nödvendige sikkerhetsordninger for Bosnia etter IFOR er allerede igang. Island stötter en eller annen form for militært nærvær i Bosnia hvis det skulle trenges for å understötte fortsatt oppbygging i dette krigsherjede landet etter at IFOR}s mandat utlöper.

Vi er glade for at vi har kunnet yte et lite bidrag til IFOR gjennom å stille til rådighet medisinsk personell for det norske sanitetskompaniet i Bosnia. La meg få bruke denne anledningen til å takke norske forsvarsmyndigheter for et utmerket samarbeid for å gjöre det enklere for oss å yte dette bidraget. Det er vår bestemte intensjon og önske at vi kan fortsette dette samarbeidet.

Islands regjering har også bestemt seg for å bidra til den ökonomiske og sosiale gjenoppbyggingen i Bosnia, med et, etter vår målestokk, betydelig belöp tilsvarende omtrent 11 millioner norske kroner.

Med hensyn til utvidelsen har man etablert en balansert strategi for opptak av nye medlemsland. En svært viktig del av denne strategien er intensifiert dialog med de ivrigste partnerne. Island stötter en gjennomtenkt og forsiktig utvidelse av alliansen. Det er viktig at de allierte ikke forhastet påtar seg nye forpliktelser. Utvidelsen er en prosess som må tas meget alvorlig. Mistak kan bli dyrkjöpte og gjennom hele utvidelsesprosessen må vi være oppmerksom to grunnleggende forhold: Vil utvidelsen uthule vårt felles forsvar og vil utvidelsen skape nye delelinjer i Europa?

Det er klart at vi ikke kan godta noen uthuling av de forsvarsforpliktelser som vår allianse med så stor suksess har levt opp til i et halvt århundre på grunnlag av den transatlantiske forbindelsen. Hensikten med en utvidelse bör være å styrke vårt felles forsvar, å öke alliansens evne til å takle nye oppgaver og generelt sett bidra til ökt stabilitet og sikkerhet i Europa.

Utvidelsen av NATO vil ikke löse alle våre problemer. Tvert imot vil det kunne bli vanskeligere å berolige de sikkerhetspolitiske bekymringer som gjör seg gjeldende i de land som ikke blir medlemmer i förste omgang. I denne forbindelse er de tre baltiske landene særlig viktige. Vi må være oppriktige, dette er de land i Europa som antagelig er mest bekymret for sin sikkerhet. Deres bekymringer må tas alvorlig. I denne sammenhang kunne vi muligens se nærmere på idéen om å invitere alle intereserte partnere til å bli medlemmer for så å la det bli et forhandlingsspörsmål når den enkelte partner skal kunne bli medlem av alliansen. I förste omgang vil likevel et utvidet PfP samarbeid være veien å gå for å imötekomme disse landenes sikkerhetspolitiske behov. PfP samarbeidet vil også være særlig viktig for å utvikle det sikkerhetspolitiske samarbeid med de land som ikke har noen planer om medlemskap av NATO, men likevel önsker nært samarbeid med alliansen for å ivareta sine sikkerhetsinteresser.

I denne forbindelse er det viktig å merke seg at Det nord-atlantiske samarbeidsrådet, NACC, har spilt en viktig rolle som et multilateralt, konsultativt organ for politisk og militær dialog, en rolle som ikke lett kan overtas av Partnerskap for fred programmet med sin mere bilaterale karakter. NACC 5-års jubileum nå i desember kunne være en passende anledning for å blåse nytt liv i dette samarbeidet, med vekt på en mer resultat-orientert tilnærming. Men det kan bli vanskelig å få til. Derfor setter vi stor pris på Warren Christophers forslag om å etablere et Atlantisk partnerskapsråd, "Atlantic Partnership Council" som forum for et mer intensivert samarbeid med alliansens partnere. Ved i större grad å involvere NATO}s partnere i planlegging og gjennomföring av NATO}s operasjoner kan vi oppnå et nærmere samarbeid i militære og sikkerhetspolitiske spörsmål. Dette kunne bli nok et forum for styrking av sikkerhet og samarbeid i Europa.

For å bidra aktivt til PfP samarbeidet vil Island sommeren 1997 stå vert for en stor katastrofeberedskapövelse innen rammen for PfP hvor man vil öve på berging under og etter en jordskjelvkatastrofe. Hittil har 15 land meldt deltakelse. Det hadde vært spesielt hyggelig om også Norge kunne ha deltatt i denne övelsen, særlig på grunn av at hvis en slik katastrofe virkelig inntraff i Island, så ville Norge sannsynligvis være blandt de förste til å yte hjelp.

Forholdet til Russland, NATOs fjerde front, er en kritisk og viktig faktor. Hver anledning må benyttes for å videreutvikle dette forholdet og forsöke å integrere Russland i demokratiske strukturer og organisasjoner på en postitiv og konstruktiv måte, med det for öye å gjöre utvidelsen enklere og styrke sikkerheten i det euro-atlantiske området. Dette er en vanskelig oppgave siden Russlands utenrikspolitikk vakler mellom passivitet og selvhevdelse. Jeg håper inderlig at den nåværende maktkampen i Russland ikke vil före til tilbakeslag i demokratiseringsprosessen i dette mektige land. Hvis så skulle skje vil våre muligheter til å komme frem til enighet om nye samarbeidsstrukturer og stabilitet i Europa settes i fare. Forslaget om et formelt charter mellom Russland og NATO er et viktig bidrag i denne sammenheng. Det er også viktig å bygge videre på det konstruktive samarbeidet som har utviklet seg mellom Russland og NATO innen IFOR.
---
OSSE, som den eneste all-europeiske organisasjon, er av særlig stor betydning for arbeidet med å utforme en kooperativ sikkerhetsordning for Europa som inkluderer Russland. OSSE er et hovedforum for å knytte demokrati og menneskerettigheter til de politiske, ökonomiske og militære sider av sikkerhetspolitikken. Dette gir organisasjonen unike muligheter til å takle nye utfordringer etter den kalde krigens slutt. Arbeidet med sikkerhetsmodellen ser ut til å gå sakte fremover. Noe annet er vel heller ikke å vente med tanke på NATOs forestående utvidelse og utviklingen i VEU. Forhåpentligvis vil toppmötet i Lissabon kunne gi noe mer konkrete og klare retningslinjer for arbeidet fremover.

NATO burde styrke sin tilknytning til OSSE slik alliansen så ofte har uttrykkt som målsetting. Et nærmere samarbeid med OSSE ville gi organisasjonen större relevans i arbeidet med europeisk sikkerhet og fremme mulighetene for Russlands deltakelse i utformingen av den.

Hittil har jeg fokusert på NATO, alliansens utvikling og forholdet til OSSE. Men det var som fölge av den kompliserte sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og derav fölgende behov for å stå vakt om sine sikkerhetsinteresser, at Island, sammen med Norge og Tyrkia, i 1992 sa ja til VEU}s tilbud om å bli assosierte medlemmer av organisasjonen. VEU er et viktig element i den europeiske sikkerhetsstrukturen, ikke minst på grunn av organisasjonens nære tilknytning til NATO og EU. VEU}s forhold til EU har gitt grunnlag for opphetet debatt fordi mange EU-land er interessert i at VEU integreres i EU.

Islands stilling til dette sakskomplekset er helt klar: Vi er imot at VEU integreres i EU. VEU}s institusjonelle uavhengighet må bevares. Jeg tror ikke at vårt assosierte medlemskap vil bli viderefört hvis VEU ble integrert i EU. Vi har ved forskjellige anledninger gitt uttrykk for vår stötte til det britiske syn i denne saken. VEU}s oppgaver bör konsentreres om å komplementere NATO og styrke alliansens muligheter til å ta vare på vår kollektive sikkerhet gjennom fortsatt vekt på den transatlantiske forbindelsen. De vedtak som ble fattet på NATOs ministermöte i Berlin i juni var meget viktige i denne sammenheng og satte i grunnen tingene på plass. Det er nå rimelig sikkert at det er i NATO man i fremtiden kommer til å arbeide med å utvikle en europeisk sikkerhets- og forsvarsidentitet. Jeg mener faktisk at samarbeidet mellom VEU og NATO har utviklet seg på en utmerket måte.

VEU}s adgang til NATO}s Combined Joint Task Force vil skape det operasjonelle og politiske grunnlaget for at VEU skal kunne spille en mer synlig rolle i og utenfor Europa. Det åpner for videreutvikling av VEU}s såkalte Petersberg oppgaver. VEU}s kapasitet til å gjennomföre slike operasjoner bör styrkes og videreutvikles för man legger ned arbeid og strev i institusjonell integrering av VEU i EU.

Diskusjonen om VEU}s utvikling må ses i sammenheng med de dröftelser som pågår på EUs regjeringskonferanse vedrörende utviklingen av Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, FUSP, og VEU}s institusjonelle status i den forbindelse. Resultatene av denne diskusjonen, selv om de kanskje ikke blir avgjörende, vil nödvendigvis også påvirke europeiske land som står utenfor EU. Vi har sett initiativet til de to ikke-allierte nordiske landene vedrörende EU}s rolle med hensyn til Petersberg oppgavene. Deres idéer fortjener å bli grundig dröftet, men resultatet må ikke få bli at VEU blir underlagt EU, det ville være like uakseptabelt for Island som en integrering av VEU i Unionen.

Vi mener bestemt at NATO og EU}s utvidelse vil ha grunnleggende betydning for utviklingen av en kooperativ, europeisk sikkerhetsstruktur. Disse utvidelsesprosessene vil kunne forsterke hverandre til fordel for en ekspandert europeisk sikkerhet og stabilitet.

Island er, i likhet med Norge, ikke medlem av EU. Island har ikke sökt om EU-medlemskap og heller aldri sagt nei til det. Dere er sikkert alle klare over at det hovedsaklig er Unionens felles fiskeripolitikk som står i veien for Islands medlemskap. Men vi er en europeisk nasjon og önsker å styrke våre bånd til resten av Europa. Men ledetråden her må som alltid för være at vi må ta utgangspunkt i det som vi ser som vern av våre grunnleggende nasjonale interesser.

Og vi vil benytte enhver anledning og alle fora til å gi uttrykk for dette. I inneværende år har Island formannskapet for de EÖS-land som ikke er medlemmer av EU. Gjennom den formaliserte politiske dialogen med EU, som det ble åpnet for våren 1995 på grunnlag av EÖS-avtalen, har Island i sin formannsskapsperiode lagt vekt på å öve press på EU for å få til större transparanse om utviklingen av Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, FUSP.
---
Uviklingen av et nytt, kooperativt sikkerhetsarrangement for Europa er en komplisert oppgave som krever både kreativitet og initiativ. En ny europeisk sikkerhets-arkitektur må være inkluderende og altomfattende, men samtidig fleksibel nok til å muliggjöre ulike former for deltagelse for land med ulike sikkerhetsinteresser. I denne forbindelse er det viktig å understreke den nye nordiske dimensjonen. Selv om de nordiske landene tradisjonelt har valgt forskjellig sikkerhetspolitisk tilnærming, så har de nordiske landene i dag felles fora for samarbeid i VEU og gjennom PfP-programmet. Den formaliserte politiske dialogen mellom EU- og EFTA/EÖS-landene, kan også åpne for et nærmere samarbeid mellom de nordiske landene som ikke er medlemmer av EU og dem som er det. Dette skulle kunne före til tettere samråd og samarbeid mellom de nordiske landene om spörsmål vedrörende Europas fremtidige sikkerhetsordninger.
---
Men sikkerhet i tradisjonell mening er bare halve bildet. De sosiale, politiske, miljömessige og ökonomiske sidene av sikkerhet, ofte referert til under fellesbetegnelsen "myk sikkerhet" - blir nå i alt större grad trukket frem i lyset. 0

Vi kan være sikre på en ting: Fred vil aldri kunne vedvare uten rimelig ökonomisk velstand og konflikter vil aldri kunne före til vedvarende velferd. Dette har vi på nytt blitt påminnet om gjennom de tragiske hendelsene i Bosnia.

Betydningen av denne nye måten å tenke sikkerhet på manifesteres i et område som ligger tett innpå Norges grense, nemlig på Kola-halvöya, hvor ökonomisk underutvikling går hånd i hånd med enorme miljömessige problemer. Undertegnelsen av deklarasjonen om arktisk, militært miljösamarbeid, som ble underskrevet av Norge, USA og Russlands forsvarsministre siste måned, representerer en svært positiv utvikling.

Disse nye dimensjonene i sikkerhetspolitikken har frembragt fornyet interesse for regionalt samarbeid. Barentsrådet, Östersjörådet og nå sist Arktisk Råd er lovende forsök på å takle nye problemer som oppstår på tvers av landegrenser. Vi må passe på at vi ikke kveler arbeidet i disse fora med overlappinger og gjentagelser.

I den nordiske familien har vi mange års erfaring med regionalt samarbeid, erfaring som beviser at det kan være svært nyttig å se på lösninger utifra fra en regional tilnærming. Det er selvfölgelig riktig at utenrikspolitikk, og særlig sikkerhetspolitikk, i egentlig forstand ikke stod på dagsordenen i Nordisk Råd inntil nylig, ettersom de nordiske landene hadde valgt forskjellig tilnærming på disse saksfeltene.
Men nordisk samarbeid i seg selv har alltid hatt en utenrikspolitisk side. Det er lett å argumentere for at til tross for at utenriks- og sikkerhetspolitikk ikke var en del av den fellesnordiske agenda, bidro det nordiske samarbeidet i seg selv til en balansert, avspennt og tillitsskapende sikkerhetspolitisk situasjon i Nord-Europa. Utvidelsen av en slik "nordisk modell" kan ha positive fölger for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord. I denne sammenheng vil jeg spesielt peke på utviklingen av samarbeidet i Östersjörådet.

Samarbeidet i Östersjörådet burde kunne höste av erfaringene fra det nordiske samarbeidet med det for öye å utvikle og styrke samarbeidet i hele Östersjöregionen. De konsultasjonsordninger som er etablert mellom de nordiske fem og de baltiske tre er svært viktige i denne sammenheng. Denne generelle positive utviklingen av det regionale samarbeidet i området vil bidra til å styrke sikkerhet og stabilitet i det nordlige Europa.

Både symbolskt og reelt har det arktiske område tradisjonelt blitt sett på som Europas ytterste grense. Hovedgrunnen til at denne delen av verden var av så stor betydning under den kalde krigens lange dager var plasseringen av de enorme sovjetiske kjernefysiske og konvensjonelle stridskreftene i området. Denne situasjonen er nå i ferd med å forandres, som det meste ellers på den internasjonale arena. Det legges nå mindre vekt på områdets strategiske betydning mens det internasjonale samarbeidet i området öker som fölge av nödvendig forvaltning av de stadig skrantende ressurser vi er så avhengig av for å livnære oss. Det ökende presset på ressursene i det höye nord har vist nödvendigheten av en rasjonell forvaltning og bærekraftig utnyttelse av disse ressursene.

Det förste organet for regionalt samarbeid i nord, Barentsrådet, er under stadig utvikling og spiller allerede en viktig rolle, som brobygger over tidligere skillelinjer, i det nord-europeiske samarbeidsnettverket.

Barentsrådet er nå blitt supplert av en mye bredere organisasjon, Arktisk Råd, som omfatter hele det arktiske området. Etter mitt skjönn er det innlysende at dette forum vil kunne fremme tillit og samarbeid mellom tidligere motstandere gjennom regional fokusering og med deltakelse av land som strekker seg langt utover regionen. Jeg legger stor vekt på betydningen av Arktisk Råds arbeid. Jeg ser for meg at det kommer til å styrke medlemslandenes felles miljösikkerhet og bli et redskap til å fremme effektiv ressursforvaltning, et sikkerhetsaspekt som fremfor alt vil komme hele befolkningen i denne, klimatisk sett, ugjestmilde del av verden til gode.

Da vi er avhengige av havets ressurser til å livnære oss må vi være svært årvåkne med hensyn til de store latente miljötrusslene. Atomsikkerhet og forbud mot slipp av farlige kjemikalier i havet er et sikkerhetsspörsmål for oss da lekasjer av disse i havet vil kunne ödelegge det ökonomiske grunnlaget for store deler av befolkningen som bor i arktiske strök og torpedere muligheten av en bærekraftig utnyttelse av ökosystemene i de arktiske områder.
---
Den kompliserte mosaiken bestående av de brede sikkerhetsstrukturer og forskjellige regionale samarbeidsordninger - også på områder som ikke nödvendigvis omfatter militære eller andre tradisjonelle sikkerhetsaspekter - danner et net av "harde" og "myke" sikkerhetsordninger som er gjensidig avhengige og komplementerende og som til syvende og sist i sin helhet vil bidra til sikkerhet og stabilitet i Nord-Atlanteren og i hele det Euro-Atlantiske området.

Når vi ser nærmere på en utvidet definisjon av sikkerhetbegrepet, da må den ökonomiske siden ikke undervurderes. Det er nödvendig å understreke den nære sammenheng mellom Islands sikkerhet og forvaltingen av fiskeressursene i Nord Atlanterhavet. Ökonomisk er vi langt mer avhengig av fiskeressurser en andre nasjoner i området. Vi har alltid måttet stå fast på våre rettigheter i disse områdene og det vil vi alltid gjöre. Vår sikkerhets- og utenrikspolitikk har derfor nær tilknytning til forvaltning og fordelingen av havets ressurser.

Island har alltid gjort sitt beste for å være en fredsforkjemper.

I den sammenheng ville jeg gjerne sitere Halldór Laxness Kæmpeliv i Nord (Gerpla) "Desuden er vi ekki meget for at slå ihjel. Den tid er omme, da ufred skaffede folk brødet".

Likevel har vi i de siste årene befunnet oss på kollisjonskurs med noen av våre naboer og vært involvert i alvorlige disputter, særlig med vår venne- og brödrenasjon, Norge. Vi har vært uenige om islandsk fiske i internasjonalt farvann i Barentshavet (Smutthullet), i Nord-Atlanteren (Smutthavet) og om fisket på Reykjanesryggen. Endvidere strides vi stadig om fortolkningen av Svalbardtraktaten.

Jeg mener at vi stadig har beveget oss i retning av en lösning på disse konfliktene. Ja, vi har faktisk allerede löst problemene med både Reykjanesryggen og Smutthavet. Jeg mener videre at vi ikke behöver å sette vårt nære forhold på pröve på grunn av uenighet om fortolkningen av Svalbardtraktaten, særlig ikke hvis vi klarer å finne frem til en gjensidig akkseptabel lösning vedrörende Smutthullet.

Men vi må være realistiske. Smutthullet er uomtvistelig internasjonalt farvann og derfor ikke under nasjonal jurisdiksjon. Hverken Norge eller Russland, hver for seg eller sammen, har enerett til å forvalte fisket i dette havområdet. Det kan bare gjöres i samarbeid med andre land hvis interesser står på spill. Island har helt fra starten av denne konflikten vært villig til å forhandle med Norge og Russland om en lösning.

I en verden med begrensede ressurser vil konflikter over forvaltning av disse ressursene bli mer vanlige. Det er derfor uhyre viktig å stå vakt om, videreutvikle og styrke internasjonale og regionale regimer, som kan hjelpe til med å löse slike konflikter eller hindre at de oppstår.

Mine damer og herrer.
For ti år siden, i 1986, ble det i Reykjavík avholdt et historisk toppmöte mellom Ronald Reagan og Mikhail Gorbachev. Dette möte var uten tvil et viktig skritt for å avvikle den kalde krigen. Der ble grunnlaget lagt for en stor del av de omfattende våpenkontroll- og nedrustningsavtaler som fulgte i kjölvannet. Det er mange som faktisk mener at toppmötet i Reykjavik var begynnelsen på slutten av den kalde krigen. Fra det tidspunkt har utviklingen av europeisk sikkerhet for det meste gitt oss grunn til å være optimistiske med hensyn til en fredelig fremtid i Europa i det neste århundrede. Nei, jeg har ikke glemt de pågående konfliktene mitt iblandt oss. Men jeg er overbevist om at med felles internasjonal innsats vil vi klare å löse disse problemene.

Men den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa må ikke bli et påskudd for oss til å slappe av i passiv tilfredshet. Hver nasjon, uten unntak, må gjöre sitt for å bidra til et helhetlig, flerkulturelt og fritt Europa. Dette krever politisk vilje og medvirkning fra alle land på mange nivåer og her må Island også stå sin plikt. Jeg har allerede nevnt vår beskedne deltagelse i IFOR, som jeg håper er begynnelsen på en mere aktiv deltagelse fra vår side.

Vi blir stadig bedre rustet til å takle de fundamentale spörsmålene om hvordan vi skal verne om, dele, og på en bærekraftig måte utnytte menneskehetens felles ressurser. Vi er nå bedre i stand enn tidligere til mere effektivt å möte utfordringer knyttet til vern om og respekt for menneskerettighetene, beskyttelse av minoriteter, overbefolkning, fattigdom og underernæring. Og sist, men ikke minst, så må vi ta et skippertak for å möte den enorme utfordringen det er å bevare vårt miljö for kommende generasjoner.

Kjære venner.
Jeg har dröftet de utfordringer og muligheter som Island står overfor i dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Norge står i ikke mindre grad foran de samme utfordringer og muligheter. Jeg er ikke i minste tvil om at Norge og Island i overskuelig fremtid kommer til å ha et nært og nyttig samarbeid om sikkerhetsspörsmål slik vi lenge har hatt.

Efnisorð

Var efnið hjálplegt?Nei
Takk fyrir

Ábendingin verður notuð til að bæta gæði þjónustu og upplýsinga á vef Stjórnarráðsins. Hikaðu ekki við að hafa samband ef þig vantar aðstoð.

Af hverju ekki?

Hafa samband

Ábending / fyrirspurn
Ruslvörn
Vinsamlegast svaraðu í tölustöfum

Þessi síða notar vafrakökur Lesa meira