Ferð samstarfsráðherra til Þelamerkur - (á norsku)

Ferð samstarfsráherra til Þelamerkur - Tengsl Íslands og Noregs (norska)
Forbindelsene mellom Norge og Island
fra den første bosettingen på Island

Kjære norske venner.

Det er en særlig glede for meg å få tale til dere her i dag

Språk og kultur

Norges og Islands historie har i århundre, eller helt siden 800-tallet da Island ble bebygd, vært tett knyttet sammen. Jeg har ofte lurt på hvordan de første norske landnåmsmennene opplevde Island da de kom til landet. I Landnåmsboka heter det at Island var dekket av skog fra fjell til fjære. Det har uten tvil vært mer gress og skog på Island på den tiden enn det er i dag. Men selv om temperaturen nok var noen grader høyere da enn nå, har det islandske skogarealet knapt kunnet måle seg med de norske skogene. En god del har nok kommet som en overraskelse på dem: Lavamarker, varme kilder, vulkanutbrudd, jordskjelv og et landskap totalt ulikt det norske.

I de første århundre etter at Island ble bebygd, snakket nordmenn og islendinger det samme språket. Siden de fleste landnåmsmenn ifølge sagaen kom fra Norge, var dette helt naturlig. Noen av dem hadde riktignok hatt kortere eller lengre opphold på de britiske øyer på veien til Island. Av den grunn har nok mange av de første innbyggerne på Island vært ættet derfra og uten tvil snakket sitt morsmål seg imellom. Det har vært svært delte meninger om hvor stor del av den islandske urbefolkning har vært av keltisk opprinnelse. Nylige undersøkelser av islendingenes arveanlegg tyder på at antallet landnåmsmenn av keltisk opprinnelse har vært betraktelig større enn det man tidligere har trodd. Likevel viser språket at den rådende klasse, i det minste, har hatt norsk opprinnelse, og det selv om vi har en del lånord fra keltisk bevart både i færøysk og islandsk, men ikke i norsk.

Helt til ut på 1300-tallet var det ikke større forskjell på islandsk og sørvestnorsk enn på denne dialekten og andre norske dialekter. Landene var derfor ett språkområde; noe som uten tvil gjorde at utvekslingen av bøker i begge retninger kunne gå ganske uproblematisk i lang tid. Når det gjelder mange av de enkelttekster som hører under den eldste kirkelige litteratur, som for det meste ble oversatt fra latin, vet vi for eksempel ikke i dag i hvilket av de to landene de ble oversatt til norrønt, selv om de fleste eller alle er overlevert i islandske håndskrifter.

På 1200-tallet ble riddersagaene oversatt fra fransk til norsk. Avskrifter av dem fant siden veien til Island der det også ble produsert flere versjoner av dem. På den annen side ble de fleste norske kongesagaer skrevet av islendinger, og mange eksemplarer av dem sendt til Norge. I tillegg var det ikke uvanlig at islandske skrivere dro til Norge for å skrive der. Noen av de islandske skrivere som skrev like mye for nordmenn som for islendinger, bestrebet seg på å ta opp norske skrivevaner. Man kan derfor si at de gjorde forsøk på å konstruere et skriftspråk som kunne benyttes overalt i den norske kongens atlanterhavsvelde.

Ifølge overleverte håndskrifter og håndskriftfragmenter hadde islandsk bokproduksjon for nordmenn sin blomstringsperiode i tiden rundt og like etter 1300. Ved midten av 1300-tallet ser det imidlertid ut til at den har vært på nedtur, og ved slutten av dette århundret var det hele over. Det er mange forklaringer på dette omslaget. En av dem er at ut over på 1300-tallet var forskjellen på islandsk og norsk blitt så stor at den gjensidige språkforståelsen var blitt redusert i betydelig grad. En annen forklaring er at Svartedauden, som herjet i Norge ved midten av 1300-tallet, dog uten å komme til Island i første omgang, førte til store tap av menneskeliv. Og det var ikke minst de lærde og adelen, de som trolig har vært de viktigste mottakere av bøker på denne tiden, som ble rammet av pesten. I tillegg ble det etter hvert slik at kongen kom til å oppholde seg i svært liten grad i Norge. Landet kom i personalunion med Sverige i 1319, og med Kalmarunionen noen år senere ble det kongelige styre av det norske rike fo
r fullt og alt flyttet til Danmark. Den unge kongen, Olav Håkonsson, den siste ætling av den norske kongeætten fra Harald hårfagre, døde i 1387. Dette førte selvsagt til at interessen i Norge for de norske kongesagaer ble betydelig redusert. På 15- og 1600-tallet våknet imidlertid denne interessen igjen gjennom verkene til de norske humanistene.

I en artikkel som den islandske historikeren Árni Pálsson skrev i 1924, heter det blant annet:
(På islandsk:) "Hin pólitíska sameining Noregs og Íslands 1262 er ekki hinn sorglegasti viðburður í Íslandssögu, þó að flestir Íslendingar munu líta svo á. Norðmenn hafa oft lýst gremju sinni yfir því, er þeir "misstu" Ísland í hendur Dönum 1814. En vér höfðum þá fyrir löngu misst miklu meira, vjer höfðum misst Noreg úr málfélagi við oss og í hendur Dana, og hygg jég að það sje allra sorglegasti viðburðurinn í sögu Íslands. ... Síðan höfum vjer orðið að mælast einir fyrir hér í útskerinu."
(Og på norsk:) "Den politiske sammenslutning mellom Norge og Island i 1262 er ikke den sørgeligste hendelsen i Islands historie, selv om de fleste islendinger vel betrakter den som slik. Nordmennene har ofte uttalt hvor ergerlig det var å "miste" Island til Danmark i 1814. Men på den tiden hadde vi for lengst mistet mye mer. Vi hadde mistet Norge ut av det islandsk-norske språkfellesskapet og over til Danmark, og dette tror jeg er den aller sørgeligste hendelsen i Islands historie. ..... Siden har vi vært nødt til kun å snakke med oss selv her på dette utskjæret."

Telemark og telemarkinger

De fleste islandske landnåmsmenn kom fra de vestlige deler av Norge, men Telemark er selvfølgelig nevnt noen ganger i sagaene om de norske kongene. I islendingesagaene leser vi om at noen av landnåmsmennene kunne føre slekten sin tilbake til Telemark. For eksempel kunne de første landnåmsmennene, fosterbrødrene Ingolv og Hjørleiv, som sies å ha kommet fra Dalsfjord i Sogn og Fjordane fylke, føre slekten sin tilbake til Telemark. Bestefedrene deres skal nemlig ha vært fra Telemark, men måtte dra derifra på grunn av drapssaker. Dessuten forteller sagaene om to brødre fra Telemark, Torstein og Torgeir, sønner av Åsgrim. De flyttet til Island sammen med Torunn, mosteren sin, etter at faren deres var blitt drept på befaling av Harald hårfagre fordi han nektet å betale skatt til kongen.

Som kjent var det å nekte å betale skatt til kongen en av de vanligste grunnene til at nordmenn ble landnåmsmenn på Island i Harald hårfagres dager. Det hører vi om i Landnåmsboka og i islendingesagaene. Det var så ikke før islendingene gav seg under Håkon Håkonsson i 1262 at de betalte skatt til verdslige myndigheter. Riktignok var det slik på Island at de bøndene som hadde eiendom over en viss størrelse, men ikke red til alltinget sammen med goden sin, måtte ut med reisepenger og på den måten betale sin del av det det kostet å ri til tinget.

Fra middelalderen hører vi om telemarkinger i sagnhistoriene om Bråvallaslaget som sies å ha vært det største slaget i Norden. Fra det 11. og 12. århundre er det overlevert to gjenfortellinger av et muntert kvad om dette slaget. Den ene av dem finnes på latin i Saxo Grammaticus' verk om danenes bedrifter ("Gesta Danorum") fra omkring 1200, mens den andre er på islandsk i et håndskriftfragment fra begynnelsen av 1300-tallet. I Bråvallakvadet ble det fortalt om hærfølgene til de to kongene som skal ha slåss en eller annen gang rundt eller før år 600 på Bråvollene ved Östergötlands kyst.
Dette var den danske kongen Harald Hildetann og kong Sigurd Ring fra Östergötland i Sverige. Harald hadde samlet hærfølge fra Danmark, sørfra fra Ongulsøy (Anglesey i England), fra Frisland (Friesland, provins i Nederland), Vendland (Landskapet Pommern i Tyskland og Polen) og fra Østersjølandene. Kong Sigurd hadde menn fra forskjellige deler av Sverige, men også fra mange andre steder, blant annet fra mange områder i Norge - og fra Island i sitt hærfølge.


Om dem som kom fra Telemark, kan Saxo fortelle at de var de djerveste i hele følget. De var skikkelig modige, men slett ikke overmodige. Om en av dem, Grette den ilske, heter det at han var svært aggressiv. I det islandske håndskriftet står det: "Det var også kommet menn fra Telemark til kong Ring. Dette var kjemper som syntes å gjøre lite av seg, for de snakket både langsomt og var rolige." Like etter heter det: "Det var telemarkingene som alle helst ikke ville ha fordi de trodde det var liten hjelp i dem. De var også flinke bueskyttere." I beskrivelsen av slaget fortelles det at en av de største heltene i det danske hærfølge, Ubbe fra Frisland - han hadde drept mange menn - gikk til angrep på telemarkingene. Da sier de: "Nå trenger vi ikke gå frem andre steder i hæren. La denne mannen hente seg piler en stund ..... og fordi alle synes at vi duger til lite, skal vi nå gjøre mer av oss og vise oss som djerve menn." To av kjempene fra Telemark skjøt to tylfter (dvs. 2 x 12 = 24) piler mot Ubbe, og han fa
lt.

Dette var noen historiske bruddstykker fortalt for fornøyelsens skyld. De er imidlertid en del av vår felles kulturarv og våre felles røtter fra sagatiden til våre dager.

I den første tiden etter at Island ble bebygd, var kontakten mellom islendinger og nordmenn en del av det daglige liv. Etter det fikk vi en periode der fattigdom, isolasjon og kulturell stagnasjon var karakteristisk for det islandske samfunn. Da var vi avhengige av at andre tok seg av kommunikasjonene til sjøs og skaffet de forsyninger som vi trengte fra utlandet. I dag er imidlertid situasjonen en annen. I vår tid har både islendinger og andre muligheten til å ferdes over hele verden, og til å kommunisere med hele kloden. Og dette er bare positivt. Det som imidlertid er verre, er at det til tider kan se ut som om den angelsaksiske kulturen er i ferd med å kjøre de små kultursamfunnene i senk. Det er viktig å ta vare på de nordiske språk, på nordisk kultur og samhørighet og på samarbeidet mellom landene i Norden. Det kan vi gjøre på forskjellig vis både lokalt i hvert av de nordiske landene og innenfor rammene av det formelle samarbeidet i Nordisk råd og Nordisk ministerråd, i samarbeidet mellom vennskapskomm
unene og gjennom forskjellig tosidig samarbeid i de nordiske land. Og i så henseende arbeider utviklingen i Europa for oss. Den økning i antall medlemsland i EU (Den europeiske union) som vi kommer til å få, vil føre til at det regionale samarbeidet blir tillagt større vekt, og dessuten føre til en større forståelse for hvor nødvendig det er å verne nasjonenes kultur og språk. Nordisk samarbeid, som bygger på gammel grunn, er derfor ikke en trussel mot de nordiske landenes internasjonale samarbeid, men et nyttig tillegg og et forbilde for andre europeiske land. Og ikke minst er nordisk samarbeid en åpning for Norge og Island til EU-samarbeidet.

Smutthullkonflikten

Den dag i dag omtaler nordmenn og islendinger hverandre som frender eller brødre. Så nær er kontakten mellom de to nasjonene.

Men vi er også konkurrenter, i hovedsak innenfor fiskerinæringen, og når det har seg slik, er det ikke unaturlig at det oppstår konflikter. Heldigvis er de fleste konfliktene ikke langvarige, men av og til kan også det hende, slik tilfellet for eksempel var i den såkalte Smutthullkonflikten.

Konflikten oppsto sommeren 1993 da islendingene begynte å fiske i det internasjonale havområdet i Barentshavet, et område kalt Smutthullet. Dette var et område som vi islendinger hadde drevet fiske i sånn av og til helt siden 1930. Da islandske fartøyer begynte å fiske sommeren '93, førte det til kraftige protester fra Norge. På norsk side mente man at siden det her dreide seg om et fiske av såkalte vandrebestander, var det ikke tillatt for utlendinger å drive dette fisket. Vi islendinger mente derimot at det i henhold til internasjonal rett var tillatt og fritt for alle å fiske på det åpne hav utenfor et lands økonomiske sone, selv om de som driver fiske i slike områder, er juridisk forpliktet til å passe på at det ikke blir drevet rovfiske eller rovdrift. Konflikten dreide seg i stor grad om tolkningen av den såkalte Svalbardtraktaten fra 1920, og om vern av såkalte vandrebestander i området; det vil si fiskebestander som vandrer fra norsk og russisk sone på leting etter føde.

Til tross for at politikerne i begge land var oppriktig innstilt på å komme frem til en avtale i Smutthullkonflikten, der riktignok begge forhandlingsparter sto nokså fast på sitt, tok det seks år for landene å komme frem til en overenskomst seg imellom og med Russland, som også har interesser å ivareta i Barentshavet. Selv om ikke alle var like fornøyde med avtalen, så var alle parter svært glade for at den langvarige konflikten mellom frendenasjonene var over.

Snøskredkatastrofene i Vestfjordene 1995

I 1995, mens Smutthullkonflikten var på sitt hardeste, ble Island utsatt for to store katastrofer. På mindre enn ett år ble to bygder nærmest ødelagt av snøskred. Det islandske folk var som lammet av sorg. Den pågående fiskerikonflikten hindret imidlertid ikke at vi fikk støtte fra vår gamle frendenasjon. I Norge var det for eksempel stor deltakelse ved en minnegudstjeneste i Oslo, og til den islandske ambassade i Oslo gikk en stadig strøm av folk som ville uttrykke sin medfølelse overfor oss islendinger gjennom sine navnetrekk i en kondolanseprotokoll. I Norge faller det hvert år atskillige snøskred, og gjennom tidene har de kostet mange mennesker livet. Begivenheter som disse gjorde derfor et sterkt inntrykk på det norske folk, og det kom til syne gjennom medfølelse og sympati overfor det islandske.

Hendelsene i Vestfjordene fikk bred dekning i norske aviser, og massemedia sendte journalister til Island. Ordene til journalisten Arve Bartnes, som kom til Island, gir kanskje den beste beskrivelsen av disse begivenhetene: "Vi nordmenn ser på Island som en brødrenasjon som står oss like nær som Sverige og Danmark. Smutthullkonflikten har riktignok vært vanskelig, men den har ikke klart å endre denne holdningen." De to landene er nært knyttet til hverandre. I Norge er det mange islendinger, nesten 4.000, og på Island bor det en god del nordmenn, eller vel 300.

Norge tilbød også straks sin hjelp til det ekspertarbeid som det var klart måtte settes i gang. Og de norske forslagene om snøskredundersøkelser viste i praksis den medfølelse og den sympati som nasjonen føler overfor Island. Prosjektet ble satt i verk samme år som snøskredene falt, og bak dette forskningsprosjektet sto Norges geotekniske Institutt og Meteorologisk Institutt på Island. Denne samhug fra norsk side glemmer vi sent; for den er vi evig takknemlig.

Vulkanutbruddet på Vestmannaeyjar

22 år tidligere, natt til 23. januar 1973 startet et voldsomt vulkanutbrudd på Vestmannaeyjar. I løpet av få timer sprutet det glødende lava fra en vulkansprekk som gikk tvers over Heimaey og truet et helt bygdesamfunn. Fordi dette skjedde ved begynnelsen av fiskerisesongen med mange tilreisende arbeidere, oppholdt det seg bortimot seks tusen mennesker på Vestmannaeyjar da utbruddet skjedde. Alle innbyggerne i byen måtte evakueres, men takket være et utrolig forsyn var hele stedets fiskeflåte i havn. Men selv om ingen mennesker ble skadet, ble vel 5.000 mennesker hjemløse, og de materielle skadene var enorme. Også da viste nordmenn sin samhug i praksis. Bare få dager etter at utbruddet hadde begynt, ledet sangeren og tv-mannen Erik Bye et program på norsk fjernsyn om hendelsen. Programmet varte hele kvelden, og mange artister, både islandske og norske, opptrådte. Kort fortalt ble resultatet av innsamlingen til folket på Vestmannaeyjar hele 80 millioner islandske kroner, noe som tilsvarer en nåverdi på 23 mil
lioner norske kroner. Men nordmennene nøyde seg ikke bare med dette. Sommeren 1973 inviterte Norges Røde Kors og flere andre organisasjoner barn fra Vestmannaeyjar til Norge. Vel 900 barn i alderen 8 - 15 år sa ja takk til tilbudet, og reiste til Norge i små grupper. Hver gruppe oppholdt seg i Norge i to uker og bodde enten i sommerleirer eller i private hjem. De som fikk denne muligheten, kommer alltid til å ha varme tanker om Norge.

Av det jeg har sagt til nå, vil det være klart at de to landene har stått sammen i tykt og tynt.

Islands og Norges posisjon på den internasjonale arena

Andre verdenskrig etterlot seg et Europa i ruiner, og Norge slapp så sannelig ikke unna de lidelsene. Mens krigen pågikk, var personalunionen mellom Island og Danmark blitt oppløst og Island blitt republikk. For døren sto å utforme en utenrikspolitikk som skulle sikre at det aldri mer skulle oppsto situasjoner som kunne være en trussel mot verdensfreden. Da de nordiske lands forsøk på å få til et forsvarssamarbeid seg imellom mislyktes, var det derfor ikke noen vanskelig beslutning for Island og Norge å ta da de valgte å gå sammen med de andre konstituerende stater i opprettelsen av NATO i 1949. For begge landene var og er medlemskapet i NATO svært viktig, ikke minst på grunn av deres geografiske plassering: Island midt imellom det europeiske fastland og Amerika, og Norge med grense mot Russland.

Islendinger og nordmenn, som sammen med britene bebor det vestligste området av Europa, forstår ofte bedre enn andre europeiske nasjoner hvilken betydning de transatlantiske forbindelsene har for Europa. I en tid hvor EU har arbeidet med utformingen av en ny sikkerhets- og forsvarspolitikk, har enkelte vært bekymret for at denne oppbyggingen ville føre til en svekkelse av de transatlantiske forbindelser. Både Island og Norge støtter utviklingen av en ny europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk, men det gjør vi under forutsetning av og med tiltro til at den ikke vil komme til å svekke den slagkraft og betydning som NATO har, og at vi får delta på en tilfredsstillende måte i beslutningsprosessen for forsvarsspørsmål innen Den europeiske union (EU).

Men det er ikke bare når det gjelder NATO, som Islands og Norges stilling er lik. Begge landene står også utenfor EU, og er i stedet medlemmer av EØS. De andre nordiske landene har imidlertid valgt medlemskap i EU. Forløpet til beslutningen om denne holdningen var riktignok ulikt, for Island har verken søkt om medlemskap i EU eller bedt folket ta stilling til spørsmålet om medlemskap gjennom en folkeavstemning. Situasjonen i Norge burde det ikke være nødvendig for meg å bruke mange ord på her. Hva som senere kan skje på Island, kan jeg for øyeblikket ikke si noe om. Det er imidlertid sikkert at dersom Norge blir medlem av EU, vil det føre til at spørsmålet også blir diskutert for alvor på Island, og trolig føre til at interessen for medlemskap vil øke betraktelig.

Schengenavtalen, som trådte i kraft for alle landene i Norden tidligere i år, er et annet eksempel på den felles posisjon som Island og Norge har. Ved Schengenavtalen har begge landene oppnådd en tilfredsstillende løsning som innebærer fullt medlemskap i avtalen og full deltakelse i den beslutningsprosedyre som bestemmer implementeringen av den. I dette spørsmålet fikk vi full støtte fra de nordiske EU-landene, og jeg tør påstå at det var nettopp derfor vi oppnådde en slik fordelaktig løsning.

Avslutningsord

Kjære venner. Jeg har her i store trekk berørt de aspekt som fra landnåmstiden til i dag knytter Island og Norge sammen. Betraktet i en videre sammenheng ses at både problemene og løsningene er barn av sin tid og sine omgivelser, og slik vil det også bli i fremtiden. Sammen vil vi måtte ta kampen opp mot nye problemer og på forskjellige områder. Miljøspørsmål er for eksempel et tema som vil bli høyaktuelt i de neste tiår. Av natur er dette spørsmålet slik at internasjonalt samarbeid er en forutsetning for resultater. Et annet tema er befolkningenes alderssammensetning. Den er i ferd med å endres slik at gruppen eldre blir større og større. Og dette fører til forskjellige problemer som det må finnes løsninger på. Behovet for arbeidskraft fra andre land vil også øke. Og vi må sørge for at innvandrerne blir tatt imot på en verdig måte, og passe på at de får full adgang til alt det som samfunnet kan tilby. Slik kunne jeg fortsette i det vide og det brede. Gjennom samarbeid og samråd vil vi prøve å finne løsninge
r på både disse og andre spørsmål. Og samarbeidsformen vil endres og bli preget av nye tider og endrede omgivelser. Vårt vennskap og vårt brødrelag vil imidlertid ikke endres, for så dype er de røttene som knytter nordmenn og islendinger sammen.